Smeltemetode: Smeltemetoden var den tidligste og fortsatt mye brukte metoden for fremstilling av glasskeramikk. Denne metoden innebærer jevn blanding av ulike råmaterialer og tilsetningsstoffer, smelting av dem ved en høy temperatur på 1100 grader til 1550 grader, homogenisering av glasssmelten, forming, gløding, og deretter kjernedannelse og krystallisering av den ved en bestemt temperatur for å oppnå glasskeramikk med fine, jevne korn og generell krystallisering. Den største fordelen med smeltemetoden er at den kan bruke hvilken som helst glassformingsmetode, for eksempel pressing, valsing, blåsing, tegning og støping. Sammenlignet med konvensjonelle keramiske formingsprosesser, er denne metoden egnet for å produsere produkter med komplekse former og presise dimensjoner, forenkle mekanisert og automatisert produksjon, og resultere i glasskeramiske produkter med høy tetthet, jevn sammensetning og ingen porøsitet. Imidlertid krever denne metoden en høy smeltetemperatur, og mengden av krystallinske faser i den resulterende glasskeramikken avhenger av den totale krystalliseringsevnen til basisglasset og varmebehandlingsregimet.
Sintringsmetode: Tradisjonelle smeltemetoder for fremstilling av glasskeramikk har visse begrensninger, som høye glasssmeltetemperaturer og lange varmebehandlingstider. Sintringsmetoden overvinner disse ulempene. Denne metoden involverer vannkjøling og maling av smeltet glass for å oppnå glasspulver, som deretter siktes og klassifiseres for å danne grønne legemer. Disse grønne legene sintres deretter ved en bestemt temperatur, og prøvene avkjøles i ovnen for å oppnå sluttproduktet. Sintringsmetoden kjennetegnes ved lavere smeltetemperatur og kortere smeltetid for basisglasset sammenlignet med smeltemetoden. Fordi glasspulveret har et høyere spesifikt overflateareal, krystalliserer det lettere enn glass oppnådd ved smeltemetoden, og eliminerer behovet for kjernedannende midler. Videre krever denne metoden ikke et glass-formingsstadium, noe som gjør den egnet for å tilberede glass smeltet ved ekstremt høye temperaturer og glasskeramikk som er vanskelig å forme glass. Nåværende forskning fokuserer først og fremst på sintret glasskeramikk basert på kordieritt-, enstatitt- og litiumaluminium silisiumsystemer.
