Glass-keramikk, også kjent som mikrokrystallinsk glass eller mikrokrystallinsk keramikk, ble oppfunnet på midten av-1950-tallet av den anerkjente glasskjemikeren og oppfinneren SD Stookey. De er polykrystallinske fastfasematerialer som inneholder en glassaktig matrise, produsert ved kontrollert kjernedannelse og krystallisering av basisglass med spesifikke sammensetninger ved kontrollerte temperaturer. Egenskapene til glass-keramikk bestemmes først og fremst av den krystallinske hovedfasen, som kan kontrolleres gjennom kjernedannelse, krystallisering og valg av forskjellige stamglasskomponenter. Glass-keramikk kombinerer egenskapene til både glass og keramikk, og viser overlegne termiske, kjemiske, biologiske, optiske og elektriske egenskaper sammenlignet med metaller og polymerer.
Sammensetning og mikrostruktur er de to viktigste faktorene som påvirker utformingen av glasskeramiske-komposisjoner. Hovedkomponenten er den avgjørende faktoren i kjernedannelse. For glass-keramikk med mekaniske og optiske egenskaper er mikrostruktur en enda mer kritisk faktor, relatert til hovedkomponenten og aggregeringen av den mikrokrystallinske fasen. Ulike varmebehandlingsregimer påvirker også mikrostrukturen betydelig. Kontroll av krystalliseringen av glasset er en forutsetning for dannelsen av glass-keramikk. Kjernedannelse er den avgjørende faktoren for å kontrollere krystallisering. Dannelsen av krystaller i moderglasset involverer vanligvis to stadier: ① submikroskopisk kjernedannelsesstadium; ② submikroskopisk kjernevekststadium. Disse to stadiene omtales som henholdsvis kjernedannelse og krystallvekst. Kjernedannelse påvirkes av to faktorer: ① velge et moderglass med en passende kjemisk sammensetning, vanligvis ved å tilsette et bestemt kjernedannende middel; ② kontrollere varmebehandlingsregimet, dvs. varmetemperaturen og holdetiden.
